Muhammed benektet tydelig og gjentatte ganger å være Gud. Muhammed hevdet bare å være en profet — "profetenes segl" (Koranen 33:40). Kjernepåstanden i islam er Tawhid — Guds (Allahs) absolutte enhet, som ikke deler sin natur med noen. I islam er tanken om at Gud kunne bli et menneske den verst mulige synden (shirk).

• "Jeg er bare et menneske som dere" — Koranen befaler Muhammed å erklære: "Si: 'Jeg er bare et menneske som dere, men det er åpenbart for meg at deres Gud er én Gud'" (Sura 18:110). Muhammed hevdet ikke å være Gud, eksisterte ikke før han ble født, og hadde ikke en guddommelig natur.
• Benektet Kristi guddommelighet — Koranen benekter sterkt den kristne treenigheten og benekter at Jesus er Guds Sønn: "De har sannelig fornektet som sier: 'Allah er Messias, Marias sønn'" (Sura 5:72). Koranen sier også: "Si ikke 'Treenighet'... Sannelig, Allah er bare én Gud. Høyt hevet er Han over å ha en sønn" (Sura 4:171).
• Usikker på sin egen frelse — I skarp kontrast til Jesus følte Muhammed seg usikker på hva som ville skje med ham etter døden. Sahih al-Bukhari 5266 nedtegner at Muhammed sa: "Ved Allah, selv om jeg er Allahs apostel, vet jeg likevel ikke hva Allah vil gjøre med meg."

Ifølge islams mest troverdige kilder traumatiserte Muhammeds kall ham. Kallet innebar fysisk vold og virket i utgangspunktet som et demonisk angrep. Muhammed trengte sin kone og hennes kristne fetter for å overbevise ham om at opplevelsen stammet fra Gud, fordi han ikke hørte Guds stemme direkte.

• Klemt til han ikke kunne puste — Sahih al-Bukhari (Bok 1, Hadith 3) beskriver Muhammeds første "åpenbaring" i en hule: "Han omfavnet meg og klemte meg så hardt at jeg ikke orket det lenger." Dette skjedde tre ganger. I kontrast, da engelen Gabriel viste seg for Maria i Bibelen, sa Gabriel mildt: "Frykt ikke" (Lukas 1:30).
• Overbevist om at han var demonbesatt — Etter sitt første møte løp Muhammed hjem i redsel. Han fortalte sin kone Khadija: "Jeg er redd for hva som kan skje med meg." Muhammed trodde en ond ånd (en jinn) besatt ham. Khadija tok ham med til sin kristne fetter, Waraqa ibn Nawfal. Denne menneskelige fetteren overbeviste Muhammed om at opplevelsen stammet fra Gud.
• Selvmordsepisoder — Tidlige islamske biografier (Ibn Ishaq og al-Tabari) nedtegner at Muhammed etter denne første opplevelsen ble dypt deprimert. Han klatret gjentatte ganger opp på fjell, og planla å kaste seg utfor. Beretningene sier at han ble stoppet hver gang. Ingen profet i Bibelen forsøkte noensinne selvmord etter å ha møtt Gud.

Koranen beskriver primært Allah som en mektig herre og dommer. Allahs kjærlighet er betinget, mennesker kan ikke stille spørsmål ved hans avgjørelser, og det er umulig å utvikle et personlig "faderlig" forhold til ham. De 99 navnene på Allah beskriver hans makt, men navnet "Far" forekommer aldri.

• Allah elsker ikke de ulydige — Jesus lærte at "Gud elsket verden så høyt" (Johannes 3:16). Koranen lister imidlertid opp mennesker som Allah ikke elsker: "Allah elsker ikke overtrederne" (2:190); "Allah elsker ikke de som gjør urett" (3:57); "Allah elsker ikke de arrogante" (4:36); "Allah elsker ikke de som sprer fordervelse" (5:64). Jesus spiste med nettopp slike mennesker for å hjelpe dem.
• "Far" er blasfemi — Å kalle Allah "Far" fungerer som en forferdelig fornærmelse i islamsk lære. Sura 112 sier: "Han har verken avlet eller er selv blitt avlet." Koranen benekter sterkt at Gud kan ha en sønn eller bli kjent personlig som en Far. Islam anser det mest kjærlige kristne ordet for Gud for å være dens største feil.
• Allahs kjærlighet må fortjenes — I Koranen må en person fortjene Allahs kjærlighet ved å utføre gode gjerninger: "Sannelig, Allah elsker dem som er rettskafne" (Sura 9:2). Gud i Jesu lære oppfører seg helt annerledes: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere" (Romerne 5:8). Guds kjærlighet eksisterer før vi handler rettskaffent.

I islam kan ingen garantere sin egen frelse. En muslims fremtid avhenger av om deres gode gjerninger veier opp for deres dårlige gjerninger på Allahs vektskåler på Dommens dag. Islam tilbyr ingen Frelser, og ingen offer eksisterer for å betale for synder. Hver person står helt alene foran Allah — inkludert Muhammed selv.

• Frelse ved vektskålene — Islamsk lære fastslår at Allah vil veie hver persons gjerninger på Dommens dag (Koranen 21:47). Hvis de gode gjerningene veier mer, kommer personen inn i paradis. Hvis ikke, kommer de inn i helvete. Islam har ingen Frelser. Alle står alene. Hver muslim lever med denne usikkerheten.
• Muhammed usikker på sin egen skjebne — Sahih al-Bukhari 5266 nedtegner at Muhammed sa: "Ved Allah, selv om jeg er Allahs apostel, vet jeg likevel ikke hva Allah vil gjøre med meg." Islams grunnlegger visste ikke om han ville komme inn i himmelen. Jesus garanterte paradis til en døende forbryter. Forskjellen forblir absolutt.
• Korsfestelsen benektet — Koranen hevder at folk ikke korsfestet Jesus: "de drepte ham ikke, og de korsfestet ham heller ikke; men [en annen] ble gjort lik ham for dem" (Sura 4:157). Hvis korsfestelsen aldri skjedde, betalte ingen offer for synder — og etterlot menneskeheten skyldig uten noen metode for tilgivelse.

Muhammeds moralske regler fokuserte på å adlyde islamsk lov (sharia), opprettholde lojalitet til det muslimske samfunnet, og søke rettferdighet gjennom hevn. Han krevde ikke et forandret hjerte; i stedet krevde han ytre lydighet. Han etablerte strenge forskjeller mellom hvordan muslimer behandler andre muslimer og hvordan de behandler ikke-muslimer.

• Gjengjeldelsesloven — "Og Vi påbød dem i den [Toraen]: liv for liv, øye for øye, nese for nese, øre for øre, tann for tann, og for sår er det gjengjeldelse" (Sura 5:45). Islamsk lov befaler hevn, i stedet for bare å tillate det. I kontrast befalte Jesus: "Vend det andre kinnet til."
• Ikke ta ikke-muslimer som venner — Koranen advarer gjentatte ganger muslimer mot å danne nære vennskap med ikke-troende: "Å dere som tror! Ta ikke Mine fiender og deres fiender som allierte, og vis dem ikke hengivenhet" (Sura 60:1). Kontraster dette med Jesu befaling: "Elsk deres fiender."
• Dobbeltmoral for ikke-muslimer — Muhammed befalte: "En muslim skal ikke drepes i gjengjeldelse for å ha drept en vantro" (Sahih al-Bukhari 3:111). Under islamsk lov verdsatte samfunnet ikke-muslimers liv mindre. Jesus gjorde imidlertid en hatet utlending (en samaritan) til helten i Sin mest berømte historie om "å elske din neste" (Lukas 10:25-37).

Etter å ha flyttet til Medina i 622 e.Kr., ble Muhammed en politisk hersker og en militær general. Tonen i hans "åpenbaringer" endret seg fullstendig — fra tålmodig lidelse til aggressiv krig. Innen 100 år etter hans død brukte islamske hærer makt til å erobre den arabiske halvøy, Persia, Nord-Afrika og Spania.

• Sverdet-verset — Koranen 9:5 ("Sverdet-verset") befaler: "Når de hellige månedene er gått, drep da avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, og grip dem og omring dem og sitt i bakhold for dem på hvert eneste sted." Mange islamske lærde lærer at dette ene verset opphever over 100 tidligere, fredelige vers.
• 27 militære felttog — Muhammed kjempet personlig i 27 militære felttog og beordret omtrent 38 andre raid. Jesus ledet ingen militære felttog og eide ikke et våpen.
• Banu Qurayza-massakren — Etter skyttergravskampen så Muhammed mennene sine halshugge 600–900 menn fra den jødiske Banu Qurayza-stammen, og han gjorde deres kvinner og barn til slaver (Ibn Ishaq, Sirat Rasul Allah). Islamske lærde bekrefter denne hendelsen, da deres eldste historiebøker nedtegner den.

Islam hevder at det forbedret behandlingen av kvinner sammenlignet med det gamle Arabia. Imidlertid etablerte Muhammed lover og vaner som gjorde menn og kvinner fundamentalt ulike. Islamsk lov opprettholder disse ulike lovene i dag. Hans personlige oppførsel falt langt under Jesu moralske standard.

• Ekteskap med Aisha i en alder av seks — Muhammed giftet seg med Aisha da hun var seks år gammel, og han innledet seksuelle forhold med henne da hun fylte ni (Sahih al-Bukhari 5158). Muhammed var omtrent 52 år gammel på den tiden. Jesus sa: "La de små barna komme til Meg" (Matteus 19:14).
• En kvinnes vitnesbyrd verdt halvparten — Muhammed lærte at en kvinnes vitnesbyrd i retten har halvparten av verdien av en manns vitnesbyrd fordi kvinner besitter en "mangel på forstand" (Sahih al-Bukhari 2658; Koranen 2:282). Videre arver døtre bare halvparten av det sønner arver (Sura 4:11).
• Ektemenn kan slå sine koner — "Menn er kvinners formyndere... Hva angår dem dere frykter ulydighet fra, formane dem, så la dem være alene i sengen, og så slå dem" (Sura 4:34). Jesus svarte en syndig kvinne annerledes: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå nå og forlat ditt syndige liv" (Johannes 8:11).

De historiske faktaene om Muhammed og barn – hentet utelukkende fra islams mest betrodde kilder – virker svært urovekkende. Disse handlingene er i direkte motsetning til den milde måten Jesus beskyttet barn på.

• Barneekteskap og seksuelt samleie — Sahih al-Bukhari 5158 beretter at Muhammed giftet seg med Aisha da hun var seks år gammel og hadde seksuelle forhold til henne da hun var ni. Denne handlingen bryter fullstendig med Jesu sterke advarsel mot å skade små barn.
• Banu Qurayza — Gutter henrettet — Etter nederlaget til Banu Qurayza-stammen berettet den islamske historikeren Ibn Ishaq at soldater henrettet gutter som hadde nådd puberteten som menn, og gjorde de yngre guttene til slaver. Soldatene inspiserte guttenes kropper for å avgjøre hvem som skulle leve og hvem som skulle dø.

Da folk krevde at Muhammed skulle utføre et mirakel – som å dele havet eller få vann til å flyte – nektet han. Han innrømmet at han manglet kraften. Koranen sier gjentatte ganger at Muhammed ikke utførte mirakler for å bevise sitt profetskap. Muslimer hevder at Koranen i seg selv er hans eneste mirakel.

• Koranen innrømmer: Ingen tegn — "Og de sier: ‘Hvorfor er det ikke sendt tegn ned til ham fra hans Herre?’ Si: ‘Tegnene er bare hos Allah, og jeg er bare en klar advarer’" (Surah 29:50). I kontrast var Jesu mirakler så åpenbare at selv hans fiender innrømmet deres realitet.
• Mekkanernes utfordringer ble aldri møtt — Surah 17:90-93 beretter at folket i Mekka krevde mirakler, men Muhammed tilbød ingen. Moses delte Rødehavet. Elia kalte ned ild. Jesus vekket de døde. Muhammed produserte bare en bok.
• Senere Hadith-mirakler motsier Koranen — Hundrevis av år etter Muhammeds død begynte islamske tradisjoner å hevde at han utførte mirakler – som vann som strømmet fra fingrene hans eller deling av månen. Disse senere historiene motsier Koranens faktiske tekst. Forfattere la sannsynligvis til disse historiene senere for å få Muhammed til å virke mer lik Jesus og Moses.

Muhammeds personlige oppførsel, ifølge islams mest betrodde kilder, avslører en mann som til tider handlet vennlig, men også utførte handlinger som falt langt under Jesu moralske standard. Ofte mottok Muhammed "åpenbaringer" fra Gud som beleilig løste hans egne personlige problemer.

• Åpenbaringer til personlig fordel — Muhammed mottok en åpenbaring som tillot ham å gifte seg med sin adoptivsøns ekskone, Zainab (Surah 33:37), etter at han følte tiltrekning til henne. Hans tilhenger Anas ibn Malik kalte dette det mest pinlige verset i Koranen (Sahih al-Bukhari 7421).
• Bruk av fangne kvinner — Etter seirende slag tillot Muhammed sine menn å holde fangne kvinner som sexslaver (Surah 4:24; Sahih Muslim 3371), og han deltok selv i denne praksisen. Jesus tillot aldri noen å utnytte eller misbruke andre.
• Ba om fiendenes ødeleggelse — Muhammed ba om at Gud skulle forbanne og ødelegge hans fiender. Jesus ba om at Gud skulle tilgi hans fiender. Disse kontrastfylte reaksjonene fremhever det enorme moralske skillet mellom de to mennene.

Muhammed døde i Medina i 632 e.Kr. etter en lang sykdom. Han erobret Arabia med makt, konstruerte et politisk imperium og døde i besittelse av rikdom og makt. Han forblir i sin grav.

• Død knyttet til gift — Mens han lå på dødsleiet, klaget Muhammed over smerter som stammet fra gift han hadde fått år tidligere. En jødisk kvinne forgiftet ham etter at han drepte familien hennes i Khaibar (Sahih al-Bukhari 4428). Hans voldelige kriger var direkte knyttet til hans død.
• Ingen etterfølger utpekt — Muhammed døde uten å utpeke en klar leder til å erstatte ham. Denne feilen forårsaket en massiv politisk krise, utløste de første islamske borgerkrigene og skapte det permanente skillet mellom sunni- og sjiamuslimer.
• Usikker på sin egen skjebne — Selv da døden nærmet seg, ba Muhammed om tilgivelse og barmhjertighet, usikker på sin endelige destinasjon (Sahih al-Bukhari 6511). På korset erklærte Jesus tillitsfullt: "Det er fullbrakt" (Johannes 19:30).

Innen 100 år etter Muhammeds død brukte islamske hærer militær makt til å erobre Midtøsten, Nord-Afrika, Persia og Spania. Det religiøse og juridiske systemet han bygget, formet en radikalt annerledes verden.

• Spredte seg primært gjennom erobring — Islamske hærer ødela de fleste av de gamle kristne kirkene i Nord-Afrika. Islam spredte seg primært gjennom krig, snarere enn bare gjennom forkynnelse.
• Den evige sunni-sjia-splittelsen — Fordi Muhammed ikke klarte å utpeke en etterfølger, har sunni- og sjiamuslimer kjempet mot hverandre i århundrer, noe som har forårsaket utallige dødsfall.
• Død for å forlate islam — Muhammed befalte sine tilhengere å drepe enhver som forlater islam (Sahih al-Bukhari 9:84:57). Mange islamske land i dag straffer fortsatt mennesker med døden for å forlate religionen. Jesus instruerte aldri noen til å drepe en person for manglende tro.

Islamsk bønn (Salat) skiller seg sterkt fra det Jesus lærte. Den fungerer ikke som en samtale; i stedet tjener den som et strengt ritual som utføres fem ganger hver dag. En person må bruke spesifikke arabiske ord og utføre spesifikke kroppsbevegelser.

• Fem bønner, spesifikke posisjoner — Muslimer må be nøyaktig fem ganger daglig, mens de står, bøyer seg og plasserer pannen på bakken. Hvis en person gjør en feil under bevegelsene eller ordene, mister bønnen sin gyldighet.
• Bare arabisk — Muslimer må be på arabisk, selv om de ikke forstår språket. Jesus lærte at sann tilbedelse stammer fra hjertet og Ånden (Johannes 4:23-24), snarere enn fra å snakke et spesifikt språk.
• Forsømte bønner er en alvorlig synd — Muhammed advarte om at den som slutter å be, begår en forferdelig synd og kan slutte å være muslim. Jesus lærte aldri at det å gå glipp av en bønn brøt en persons forhold til Gud.

Muhammed eide, kjøpte og solgte personlig slaver. Han tillot også sine menn å holde fangne kvinner som sexslaver. Islams mest betrodde historiebøker beretter disse faktaene.

• Muhammed eide personlig slaver — Islamsk historie registrerer navnene på flere slaver eid av Muhammed, inkludert Zayd og Maria. Islamske historiebøker beskriver denne praksisen som helt normal.
• Seksuelt slaveri eksplisitt tillatt — Koranen tillater åpent menn å ha seksuelle forhold til kvinnelige fanger tatt under krig (Surah 23:5-6). Muhammed og hans tilhengere engasjerte seg i denne praksisen.
• Kvinner tatt som slaver etter slag — Etter et slag ga Muhammed sine menn tillatelse til å ha seksuelle forhold til fangne kvinner, selv om disse kvinnene allerede var gift (Sahih Muslim 3371).

Da Muhammed ankom Medina, bodde tre store jødiske stammer der. Han forsøkte å overtale dem til å akseptere ham som profet. Da de nektet, fordrev han to av stammene og massakrerte den tredje.

• Erobringen av Khaibar — Muhammed angrep den jødiske byen Khaibar. Han torturerte deres kasserer for å finne skjulte penger, drepte ham, og krevde deretter mannens vakre unge kone som sin egen samme natt (Sahih al-Bukhari 2520).

Muslimer hevder at Bibelen forutså Muhammeds ankomst, men denne påstanden mangler sannhet. Videre mislyktes noen av Muhammeds egne spådommer fullstendig.

• <strong><a class="bible-ref" href="https://biblehub.com/deuteronomy/18-18.htm" target="_blank" data-verse="deuteronomy 18:18" data-display="5. Mosebok 18:18" data-translation="web">5. Mosebok 18:18</a></strong> — Refererer ikke til Muhammed — Muslimer hevder at Guds løfte til Moses om å reise opp en profet refererer til Muhammed. Imidlertid sier teksten at profeten skal komme fra israelittene, ikke araberne. Jesus var en israelitt.
• Høysangen 5:16 — Ikke et navn — Muslimer hevder at det hebraiske ordet machmad funnet i Bibelen oversettes til "Muhammed". Dette representerer imidlertid et vanlig hebraisk ord som betyr "ønskelig" eller "kjærlig". Forfattere bruker det til å beskrive frukt og smykker, ikke en persons navn.
• Muhammeds mislykkede profeti — Muhammed spådde at hans tilhengere ville erobre Konstantinopel i deres levetid. Han tok fullstendig feil. De erobret den ikke før 800 år senere. Bibelen sier at hvis en profets spådom mislykkes, opererer han som en falsk profet (5. Mosebok 18:22).

I islam antas det at en engel ved navn Gabriel leverte budskap til Muhammed. Islam lærer ikke at Gud bor inne i den troende.

• Diktaterte budskap — Islamsk lære sier at engelen Gabriel dikterte Koranen til Muhammed. Dette innebærer et eksternt budskap, mens Jesus lovet Guds indre nærvær i seg selv.
• Frykt vs. fred — Muhammeds møter med ånden skremte ham og fikk ham til å skjelve av frykt. Da Den Hellige Ånd kom til Jesus, kom Ånden fredfullt, som en due.
• Ingen indre bolig for Gud — Islam lærer ikke at Guds Ånd bor inne i troende. Det fokuserer på å følge regler, ikke på å bygge et personlig, indre forhold til Guds nærvær.